Oppdragelse og finøya!

Jeg har såvidt begynt å oppdra min snart 1 år gamle sønn. Og for å være helt ærlig, så har jeg ikke peiling på hva jeg gjør, men tar alt på feelingen...

Jeg tenker som så at det som føles riktig, kan ikke være heeeelt på jordet?? Men der er problemer i paradis.... Jeg er en ganske så avslappet person, (les: sofagris, eller eventuelt "alt-ordner-seg-jente") så jeg tror muligens at jeg lar ungen min få litt for frie tøyler.... Resultatet er hurlumhei på Tiller!!

Jeg har hørt på Nanny-911, at man skal velge sine kamper med omhu. Og det gjør jeg. Og siden jeg ikke er så glad i konflikter, så tar jeg en kamp om gangen. Akkuat nå er vi på "Ikke-ta-på-TV-skjermen-kampen", og det virker som om vi må holde på med den en stund. Vi begynte på "Ikke-rør-oljeovnknappene-kampen" for litt siden, men den ga jeg fort opp....Ingenting kunne visst holde han unna knapp I og II. Han hørte ikke etter for fem flate øre!!!! Det gjør han forsåvidt ikke i TV-kampen heller, men jeg har bestemt meg for at denne kampen skal jeg vinne! Selv om han med hensikt går bort til TVn, snur seg mot meg og legger sakte men sikkert den ene hånda sprikende på skjermen, mens han gliiiiiiser mot meg. Ååååååhhhhhhh....det er så utrolig irriterende. og jeg har prøvd "fy", "nei", "a-a-a-a", "kremt", tar bort hånda hans, ser olmt på han, og til og med skremt han med at om han legger hånda på TVn en gang til så kommer kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas og tar han. Men neeeeeida, like fort kommer hånda opp på skjermen igjen.

Dette er jo et problem tenker jeg...Flatskjermen min får gjennomgå, for ofte tar han med seg dagens leketøy bort til skjermen, bare for å gjøre ting hakket verre. Det har blitt noen skrapemerker kan man si. Og når sola skinner inn gjennom vinduene i stua mi, så kan man se hvor lang gutten er også. Fingermerkene dekker hele TV-ruta halvveis opp.... Mildt sagt irriterende. Jeg gidder selvfølgelig ikke å vaske TVn hver dag. Det får være måte på rengjøring, selv om man har en 1-åring i hus!

Men NÅH!!! har jeg funnet måten å gruse ungen ned i støvlene på. Kampen er snart vunnet! Av meg!! Jeg har nemlig flyttet stuebordet helt inntil TV-benken i kveld, så når han prøver seg på TVn i mårra, så når han den ikke!!! Moahahahahaha!!! Jeg er verdens beste mor, og oppdragelsen er i boks! Take that - Nanny 911!!!!! (At stua mi også ble seende ut som om den har blitt innredet av en 1-åring, driter vi i.....)

Nå har jeg som vanlig rota meg skikkelig bort mens jeg sitter her å taster. Det som egentlig var grunnen til dette innlegget, var at jeg fant et par bilder av den yngste sønnen til bestevenninna mi. Mari, (venninna mi) har nemlig lært gutten sin noe jeg også planlegger å få til med sønnen min. Det har ikke noe med TV å gjøre, men heller noe man gjør foran kamera! Som trinn 24 i oppdragelsen, har nemlig Mari lagt inn et lite, men likevel viktig punkt som hun kaller "finøya". Denne delen av oppdragelsen dreier seg om å sette frem det fineste ansiktsuttrykket man kan oppnå når et kamera er tilstede! Årevis med trening har gjort resultater, og sønnen mestrer "finøyan" med glans. Dette er særdeles morsomt for fotografen når det gjøres en helomvending fra pølsespisetryne til modellansikt!

Bare se her:

Sjarmtrollet! :) Emil har forresten en storebror som er akkurat like sjarmerende, men finøyan hans hadde det travelt da disse bildene ble tatt... ;)

Mer om Maris 67 trinn innen oppdragelse følger...