Jeg sliter...

I håp om å få en eller annen kommentar, eller et bittelite spor i gjesteboka, så vil jeg dele noe veldig personlig med dere. Jeg har nemlig et problem, et stort problem.... Noe som har gjort meg avhengig, og som jeg bruker alt for mye tid på. Jeg kan selvfølgelig si det rett ut, men da leser du nok ikke lenger enn HIT, så da drar jeg det litt ut med å forklare deg hvordan jeg har havnet på "kjøret"....
Det dreier seg rett og slett om tilfeldigheter, for når man blir avhengig av noe, så detter man gjerne over det litt ufrivillig. Kanskje havner man i klasse med ei som synes hasj og Kurt Cobain er kul, man blir skjelven i knærne av kjekkeste gutten i klassen, som tilfeldigvis røyker. Eller kanskje du har blitt ufrivillig matet med disco eller Kenny Rogers i oppveksten... Kanskje storebror har kjøpt seg nye militærboots og barbert hodet sitt... Havner du oppi noe sånt, kan dette få katastrofale konsekvenser. I mitt tilfelle er avhengigheten selvskapt, men konsekvensene er likevel like store.

Det begynte i fjor - året 2008.. Ja, det er ikke lenge siden, men et problem kan fort bli stort på kort tid. Eller egentlig begynte det for lenge siden, da mine venninner og kompiser begynte å formere seg og lage slike små søte mennesker. Dette var så langt fra noe jeg var interessert i, men jeg ble ufrivillig dratt inn i en verden der disse småsjefene danset på bordet med alles øyner på seg. Uansett, jeg hadde greid å holde meg i utkanten av denne boksen helt til tilfeldighetene ville det annerledes i fjor - året 2008. Magen min vokste, og ut kom en liten sjef 9 måneder etter. Nei, det er ikke sjefen jeg er avhengig av. Eller, jo jeg er nok det. Men det er ikke et problem, hvertfall ikke et stort problem!
Problemet er: At med småsjefer så medfølger det et knippe med utfordringer. Jeg føler at jeg har noenlunde kontroll på de fleste, men det jeg ikke visste, var at det lå en annen verden der ute som jeg snart skulle bli kjent med. En verden full av unger. Men hvorfor skulle jeg bry meg om andre småttisser?? Jeg hadde da vel nok med min egen?
Det begynte vel litt etter litt....på kveldstid, da Loke var langt inne i drømmeland.. Tvn var på, men intet program fenget meg. Så da slo jeg heller meg ned foran Macen og åpnet Safari - og søkte på baby-et-eller-annet. Husker ikke akkurat hvordan jeg kom over det, men som alle andre narkotikum, så vet man jo aldri helt hvordan eller når det avgjørende steget var tatt.
DER - i et slags neonlys som jeg laget inne i hodet mitt - så jeg det! Babyverden... Ojojoj... Det er jo min verden det, tenkte jeg. "Babyverden.no - Et nettsted med informasjon for de som er gravid, prøver å bli gravid eller har små barn." Det er jo meg det. Så jeg logget meg på, ordna meg en profil og fant et forum der jeg kunne lese om andres småbarnsliv. Jeg skulle selvfølgelig ikke skrive noe selv, for jeg hadde vel ingen planer om å utlevere meg selv på den måten. Det var jo kjempeteit! Dessuten hadde jeg så lite peiling på babyer, at jeg sjelden hadde råd, tips eller noe vettugt å komme med. Nesten 5 måneder gikk før jeg ble presset av noen andre til å delta skriftlig. Ja, det er sjelden ens egen feil når man blir avhengig. Det er noen andre som frister og pusher - slik at presset til slutt blir umulig å motstå. Så jeg ga etter, og litt ble mye, og mye ble bare mer og mer... Jeg gikk fra å legge inn hyggelige kommentarer på bilder av søte bebiser, til og selv legge ut bilder i ukens konkurranse, til og selv gi råd og tips, jeg la tilog med inn noen innlegg først!! Som JEG kunne få svar på...
Og DER, var jeg hekta! Hekta på et nettforum som kun dreier seg om babyer, og som jeg bare MÅTTE lese. Hver dag... Hver eneste dag må jeg se hva folk skriver der inne. Selv om det er noe så enkelt som hva de har til middag, at babyen deres klarte å krabbe en hel meter, hvordan det går med kjæresten...osv. Høydepunktet er selvsagt når noen blir provosert av noe som utenfor babyverdenen ville blitt avskrevet som en filleting. Hva i all verden er det som gjør meg så avhengig av dette forumet? Jeg verken kjenner noen (med unntak) der inne, vet ikke hvem de er, hvordan de ser ut, hva de gjør når de ikke er på nett. Eller jo, jeg vet faktisk hva de gjør. De er jo akkurat som meg, de aller fleste der inne.. De sitter der og leser, og forteller, blir inspirert, provosert, frustrert, motivert, oppgitt, opprømt, glad og tilfredsstilt på en avhengighetsskapende måte.
Jeg nevnte konsekvenser tidligere, og ja, de får jeg. Det er ikke tull at man får firkanta øyne av å sitte foran skjermen, det er ikke tull at man får sittesår av å sitte foran skjermen, og det er ikke tull at det er UMULIG å slutte!! Så her sitter jeg da, med brillene på, en ekstra pute på stolen, og vurderer å legge ut dette innlegge på forumet: April2009. Det finnes ikke babyverdenplaster som får meg til å sette meg i sofaen istedet for kontorstolen etter Lokes leggetid. Ingen tyggegummi som forteller meg hvilken sinksalve som er best i test, hvilket barnesete eller vognpose jeg bare MÅ HA.
Vet jeg egentlig hva disse menneskene som sitter foran en annen skjerm et annet sted i Norges land påvirker meg? Eller hvor mye den kommentaren jeg la inn på akkurat dèt innlegget betydde for noen...??
Det er farlig dette... Farlig avhengighetskapende.

Puh, nå har jeg hvertfall innrømmet at jeg har et problem. Det er visst første steg i prosessen med å bli kvitt problemet sies det... Det begynte i fjor - året 2008, men det ender her.. Eller gjør det egentlig det?