Passet påskrevet!

Ja, jeg har altså bestilt årets sydentur. Den går til varmere strøk - for å si det mildt. (hoho)

Jo, men jeg har det...

Loke og jeg drar til Hellas i juli sammen med ei superherlig venninne og dattera hennes. Det gledes kan man si!

Men før man kan begi seg ut på en slik reise, så må man ha en ting klart: Nemlig pass!
Og jeg MÅ ha meg et nytt pass, slik at jeg slipper dettte:




Loke skal selvfølgelig også få eget pass, men han trenger ikke å bekymre seg for bildet - fotogen som han er. Jeg tråla byen (red.anm. - var innom fotobutikken på City Syd ) etter et sted å ta passbilde av glunten, men lykken sto meg ikke bi.

Så nå må jeg ty til min kjære kollega Petra Foto som kan ta et snasent lite bilde til den store Ola Nordmann boka!

Visste dere forresten at passet deres må ha minst 6 måneder igjen til utløpsdato når dere forlater ferielandet dere er i???? Hæ??? Visste dere det??? Noen land slipper deg ikke inn/ut om passet snart utløper. Så sitter dere der da..i saksa!!!!

Nå hadde jeg rundt 6 måneder igjen på passet mitt faktisk....men det spiller ingen rolle. Jeg aner ikke hvor det er!

Herav - nytt pass!

Hvem er du???

Hvilken plassering i søskenrekken, eller om du i det hele tatt har søsken - avgjør hvem du er!!!!

Det er kanskje ikke veldig revulusjonerende akkurat, men litt fascinerende er det jo.

Så godt som alle Nobelsprisvinnere er storesøsken. Nesten samtlige amerikanske presidenter er enebarn eller førstefødte. De aller fleste Idol-deltakere er yngst i søskenflokken.

Så langt kan jeg si meg enig, og ser med et visst nederlag på at jeg aldri noensinne kommer til å havne i noen av disse gruppene.

Det er ei svensk dame som heter Elisabeth Schönbeck som sier dette. Hun er småbarnspedagog og mener at alt liv begynner på barnerommet. Hun har i tillegg gitt ut boken: "Lillesøster hopper fallskjerm". (Venter på oppfølger: "Mellomsøster hopper i strikk" dedikert til mellomsøster Lina...)

Etter hennes mening så ser søskenflokken slik ut:

Storesøsken:

De eldste i søskenflokken er lojale ovenfor autoriteter som foreldre og arbeidsgivere. Lov og orden er viktig for dem. De er ikke redd for ansvar, er flitige og ambisiøse, og naturlige ledere.

Mellomsøsken:

Barn som kommer mellom eldst og yngst, blir gjerne et både-og menneske. Vedkommende er flink til å lytte både oppover og nedover. De er gode lagspillere, for de kan dette med dialog. De kompromisser, mekler og er fleksible.

Småsøsken:

Det yngste barnet blir det ikke stilt like store krav til. De er drømmende kunstnere og livsnytere. Satser ofte på spennende og risikofylte prosjekter og elsker å være i opposisjon.

Enebarn:

Barn uten søsken kan i noen tilfeller være den lille babyen hele livet, men stort sett er de ekstremt ansvarsfulle og fokusert på det de gjør. De er dårlige til å dele, for det har de jo aldri vært vant til. De er ofte bedre på å lede en gruppe enn å befinne seg midt i den. Til enebarn regnes også de som er seks år eldre/yngre enn sine søsken.

Stemmer dette med deg? Jeg er et mellombarn, og når man er et både- og menneske er det jo ikke vanskelig å få det til å stemme!

Kaldt Kaffeslabberas.

Ei helg i Steinkjer er godt for kropp og sjel skulle man tro. Men det ble vel hakket friskere enn jeg trodde.

Jeg hadde pakka snippen full av kortbukser, ermeløse på-byen-topper og sommerlige tøysko. Joda, jeg lever i håpet....ALLTID! Men denne gangen var det litt dumt. For med 8 grader og høljregn, så ble snippen fullstendig ubrukelig. Jeg måtte hente inn sterkere skyts i form av ullteppe, vinterjakke og et ekstra par sokker.

Det ble en kald, men herlig og ikke minst moro fornøyelse i Steinkjer. Og da min kjære motelvert Karin viste meg slabberasavisa for året, måtte jeg virkelig trekke på smilebåndene.

Her har vi altså Karin som forteller at det er bra Kaffeslabberaset er på en så fin og stemningsfull tid på året. Joda, det må jeg si..... Får jeg bare gjenta: 8 grader og HØLJREGN!!!!!!!

Jaja, det er mulig at Karin er lettere forblåst når det kommer til vær og stemninger ute, men hjemme var det hvertfall heeeeelt perfekt. Fredag kveld/natt kom jeg hjem til denne lappen på døra:

(Muligens hun har smugtittet på bloggen til Elisabeth - innerst i veien, og fått lappe-idèen. Eller muligens hun virkelig trodde at jeg kom til å få problemer med å finne lysbryteren når jeg kom hjem fra fest...)

Og dette rommet:



Så da kan jeg rett og slett ikke klage! Tusen takk for et herlig opphold på Motel Jegtvik-Haug!

Og takk til "Marita Røstad Band" for en flott musikkopplevelse

på Cafè Madam Brix. Tom Waits forblir HOT!

Og beklager til alle andre bloggere som jeg pleier å kommentere hos. Jeg har vært såååå busy, busy...Blir bedre etterhvert...

OOOOOG takk til meg selv for at jeg lot meg sove ut til klokka 12 midt på dagen to dager på rad. Hurra!

7 ting jeg ønsker meg...

Jeg fikk i oppdrag av Trine og fortelle om 7 ting jeg ønsker meg.

1. En lykkelig Loke.

2. Egen sol som jeg kan bruke som/når jeg vil.

3. En tidsmaskin - slik at jeg kan reise tilbake i tid litt oftere enn hvert 10-ende år. (reunion-etterdønning)

4. En telefonoppringing fra Hamar som resulterer i hus og hage.

5. Hårløse legger.

6. Paris Hilton inne i tidsmaskinen min innstilt på år 300. Moahahahaha!

7. En lykkelig Lina.

oppdraget sendes videre til:

Annette

Janne-Kristin

og en annen Anette - med bare 1 n.

I morgen styres nesa i retning nord. Steinkjer og kaffeslabberas. Det er mye som kan skvises inn på ei uke! Her er det ikke mye "kjærring" nei Trine! :D

Reunionfjas...ikke i kveld.

Skulle gjerne ha oppdatert bloggen min med litt reunionfjas -

men orker rett og slett ikke i kveld.

Grunnen til at jeg er giddaslaus fant jeg ut da jeg så over

reunionsbildene, (alle 250),

og så at "kveldens" siste bilde ble tatt 07:22 i dag.

"Armbåndene er av og jeg er klar for litt søvn -

Frokost klokka 10:00"

Reunion ble en suksess med andre ord!!!!!!!!!!!!!!

Bra hårdag!

Ja, da har jeg vært hos frisøren, og hun sa at jeg ikke TRENGTE å klippe meg, for håret mitt tålte å være litt slitt. HURRA!!!!! Så hver millimeter høystakk kom seg ut av frisørstolen i god behold!

Nå er jeg snart klar for reunion! Mangler bare å gå ned de 10 kiloene jeg skulle - manikyr, pedikyr, brystimplantat og diverse annen pynt.... Jeg har sett på TVn at man bør ha alt på stell når man dukker opp i reunion! Sånn type:

"Hun var den styggeste og dvaskete på ungdomsskolen - nå er hun toppmodell og kaller seg Mrs Clooney"

Jeg innbiller meg at jeg ikke har forandra meg så alt for mye på 10 år.... Så den WOW-effekten kommer nok ikke til å ramme mine tidligere klassekamerater når jeg dukker opp.

Jeg hadde kort, blå/svart hår da, så der har det jo skjedd forandringer.

Her er et bilde jeg stjal fra reunionseventen vår på fjæsboka. Et lekkert og utydelig bilde av meg i finstasen. Haha... (Dette var vel rett før jeg klipte meg helt kort og farget håret svart)

Og her et snasent og utydelig, (stilen må jo være gjennomført), bilde av meg med nyfarget ettervekst. Og 10 år eldre!!!

2 dager igjen....

Forever young!

Mimrer litt til Alphaville og go'låta "Forever young" i dag.

Kjenner at lukta fra ungdomsklubben fortsatt sitter i neseborene, en blanding av røykmaskin, hårspray og stjålen etterbarberingsvann. Det er nesten som om jeg er tilbake i det mørke lokalet som var ukas høydare da vi var tenåringer. (Og for ung til å dra på UFO-fest på lokalet). Jeg får nesten lyst til å grine når jeg tenker på at dette er 15 år sida. Savner nesten hormonene, de ultrasterke følelsene som var i sving, forelskelsene, kjærlighetssorgen, raseriet, opprøret og det å være UNG - og slippe å tenke så mye! Heldigvis er jeg nok en av de som faktisk kommer til å forbli evig ung.... Får nesten lyst til å grine av den tanken også.

Typisk scenario på klubben:

"Det er klart for den aller siste sangen for kvelden siden klokka begynner å nærme seg 23:00 en fredags kveld. DJ "what's his face" henter frem Alphaville-plata, og de første tonene triller ut av høytalerne. Sjenerte tenåringer sitter spredd rundt i lokalet. De ser avslappet ut, men alle vet at det er siste låta for kvelden og panikken begynner å bre seg. Det er nå eller aldri....hvem er heldig nok til å få en siste dans.

I et hjørne står en langhåret jente på 14 år sammen med venninnene sine. Hun ler litt nervøst av noe den ene venninna sa, men får ikke helt med seg hva det er hun ler av. Noe helt annet har hennes oppmerksomhet. Hun har nemlig fått seg en ny kjæreste, og han står i andre enden av lokalet. Han virker uaffektert av spenningen i lufta, men det er nok bare ei maske. Begge to vet hva som kommer.

Gutten har like langt hår som henne, og er bittelitt eldre. Etter et par takter med "Forever young" tråkker han bestemt bortover mot jenta i hjørnet. Han skal ha den siste dansen!

Ustødig og famlende finner de rytmen på dansegulvet. Begge vet at om cirka 3 minutter er dansen over, og nervøsiteten begynner å vise seg i svette, skjelvende hender og vugginga blir med ett i utakt.

Nå skal de kline snart! Begge vet det, og begynner forberedelsene. Hvor skal man legge hånda? Og hva med alt håret? Kommer det til å være i veien... Jenta ergrer seg litt over at hun ikke hadde tatt på seg lipsyl før siste dansen. Tunge?

Sangen er snart slutt, og heldigvis gjør gutten det gutter skal. Han tar det første steget med å skyve vekk håret som er i veien....

Siste dans er over. Klininga stopper tvert lyset blir slått på. Et kort farvel henger i lufta før jenta løper fnisende ut av klubben sammen med venninnene sine. Mamma eller pappa står utålmodig utenfor å venter i bilen.

Heldigvis er det bare ei uke til neste fredag."

Om du kjente litt kriblinger og mimringer når du leste dette, så er nok du også en av de som kommer til å forbli "Forever Young".

Nok en dårlig hårdag.

Nå er det alt for lenge siden jeg har stormet inn døra til frisøren og ropt: "HJELP"!!!!!

Men nå det er sannelig på tide. Jeg skal nemlig på reunion neste uke!!!

Info:

Det er 10 år siden jeg gikk på Romerike folkehøgskole, og det må selvfølgelig feires. Festen har blitt pent plassert på en TIRSDAG. Joda, supert det. Da må jeg bare ta meg to dager fri fra jobb, fly sørover på tirsdag, og hjemover igjen på onsdag! Jada, neida, supert er det!

Men tilbake til mitt hårfine problem. Jeg tror jeg er en hårsbredd fra fullstendig katastrofe nå. Men om jeg drar til frisøren på lørdag - da tror jeg sannelig at jeg kan redde høystakken. Men det er virkelig på hengende håret! (hoho...Hvor tar jeg det fra lisssssssommmm???)

Jeg har virkelig et problem. Jeg VIL IKKE klippe meg. Jeg har spart så lenge for å få litt lengre hår, men tvert jeg setter rumpa i frisørstolen så kommer saksa flyvende i retning høystakk. Frisøren mener nemlig at jeg MÅ klippe meg. Men jeg VIL IKKE! Jeg VIL IKKE, selv om jeg egentlig MÅ. Jeg vet at håret mitt snart brekker og faller av. Ja, det brekker! Så maltraktert er parykken.

Årsak: Jeg hadde utrolig dårlig tid på å få farga håret mitt fra mørkt brunt til platina blond.

3 x med avfarging + 3 x blondering + 1 x striping = kaostilstand med 2 i mente.

Men....håret begynner å bli langt, så jeg er fornøyd. Og jeg SKAL IKKE klippe meg!

Nå er jeg jo bare ett år og fire måneder, og muuuuligens en hel parykk unna målet mitt. Bildet viser hvordan jeg har lyst til å være på håret....Med solbriller og alt!

Så hos frisøren er det kun etterveksten som skal pyntes på......tror jeg.... Jo, jeg SKAL IKKE klippe meg.

Sist jeg var hos frisøren så fikk jeg med meg en type balsam som også kunne brukes som hårkur. "Bed Head -Dumb blond". Jeg har vært flink å kura håret mitt over natta sånn innimellom. (Sånn innimellom innimellom hvertfall...) Men jeg synes ikke at det funker i det hele tatt. Det har verken blitt silkemykt eller skinnende. Ikke lengre heller..

Kaostilstand er fortsatt intakt.

Når man tenker på navnet på balsamen, så er det kanskje ikke så rart heller. TILBUD sa de at det var... På en eller annen måte fikk jeg vridd om det til å være et godt kjøp av et godt produkt. Kjøpte vel et par liter tilsammen. Joda, supert det!

Så....kjerringråd anyone? Eller faktiske tiltak som funker?

Tre små kinesere.

Tre Små Kinesere besøkte Radioadressa i går. De lagde liv utenfor studio og fikk både journalister og heldige turister (skoleelever som var på omvisning) til å steppe litt med rockefoten...

Fiiiine musikken! (Jada, æg e rocker sjøh...meeeeen like "tre små" læll!)

Bandet plasserte seg pent foran NJ-plakaten som spør:

"Hvor avhengig er samfunnet av denne redaksjonen?"

Vel, innimellom tror jeg at samfunnet har godt av å skru ned tempoet og bare høre på litt musikk! Så her går redaksjonen foran med et godt eksempel. Vi setter virkelig dagsorden!

Så gjør som redaksjonen.

Ta en kopp kaffe, slapp av og lytt til ei trønderske golåt!

Dette er vel en av mine favoritter av Tre Små Kinesere; "Soleplassland". Og passer PERFEKT når vi endelig har fått sommer her i landsdelen også.

Jeg tusla faktisk rundt i Trondheim by i dag i bare "kortarma"!

Nyyyyyyyyt!!!!!

Et slag for de single!

I disse sex- og singelliv dager så syntes jeg at det var på tide å slå et bloggslag for de single!

Et slag som skal runge til tidenes nachspiel. For det er jo der du finner oss single. På vorspiel og nachspiel, og så på vorspiel igjen. For hver dag er en fest skal du vite. Og hvert møte med et mannebein er som et stjålent Samantha- (Red.anm: Fra Sex and the City) øyeblikk. Hett, sexy og brutalt!

For vi vil jo ikke innrømme at de egentlige møtene vi skryter av foregikk i taxikøen (eventuelt kebabkø som dere kan lese om i linken under) med svette, halvfulle 20-åringer. Og at vi egentlig dro hjem alene...igjen.

Eller at vi ikke var ute på byen i det hele tatt.

Heldigvis har vi single sex hele tiden. Det er ikke som hos usingle gæmliser der sexlivet ofte ender opp som en plingfest, og plinget kommer hver gang Rune Almenning Jarstein REDDER! Ikke så ofte kan man si...

Neida, vi single har sex morgen, middag og kveld. Om vil vil... Vi har nemlig i motsetning til usingle - muligheten til å velge bort denne aktiviteten. Noe "mange" gjør.

Meeeen vi vil jo ikke kverke myten om at vi single lever hakket mer posh enn alle andre, eller at det er fantastisk å være singel. Jeg har hvertfall klart å overbevise meg selv om det. Med litt hjelp av Inger Lise Dahl som skriver "Søvn og singelliv"blogg på VG.no.

"- Er det noen flere som er single her? spurte ei.

På responsen hun fikk av stive armer i været, skulle en tro hun hadde tilbudt ekstra dessert. Den ene av de to opptatte reagerte med å erklære seg «nesten singel», siden kjæresten var i Australia.

Det å være singel var snudd fra å sanke sympati til å være misunnelsesverdig. Minoriteten hadde fått regjeringsmakt og humøroppsvinget var momentant. Konjakkflaska nærmest skled rundt bordet, mens vi gikk over til å utrede hvordan det kunne ha seg at nettopp VI var single.

Ikke så vi ut som om vi hadde falt ned fra et tak – i hvert fall ikke fra så stor høyde. Flertallet var dessuten sykepleiere – etter sigende menns drømmedameyrke nummer én. Etter den femte konjakken strakk vi oss så langt som til å si at vi nok var kremen av kvinnekrem i vår generasjon. Planen var å ut på byen og jakte eksemplar av det motsatte kjønn.

Det skjedde ikke. I stedet fant vi jaktgeværet til bursdagsbarnets forlovede og poserte foran det utstoppede elghodet i stua. Så spiste vi dessert og drakk litt mer konjakk. Og snakket litt mer om hvor fantastisk flotte vi var.

Klokken halv tre på natta sto en 40-årig sykepleier på bordet og spilte ping-pong med lysekrona, mens resten av prakteksemplarene hoppet asynkront til Whitney Houstons åttitallshits og skrek at vi ville danse med noen. Å gå ut glemte vi.

Dagen derpå våknet jeg med tåke i toppen og et elghode ved siden av meg i sengen. Og syntes ikke det var så rart at jeg var singel."

Kjente meg godt igjen i den teksten...ofte glemmes det å gå ut på byen fordi man har det altfor gøy med lysekroner og elghoder... Det er også veldig gøy å late som man er et ekorn. Det pleier jeg å gjøre på fest. (Se bilde)

MEN hvor ellers enn på byen treffer man potensielle elghodeerstatninger?

Nå er det mulig at jeg preiker til en tom sal. Jeg tør å påstå at 90 prosent av de som leser bloggen min (ut ifra kommentarene) IKKE er single.... Men dere har vel vært det en gang???

"Heldigvis lever vi single i lykkelig uvitenhet om hvor herlig et forhold mellom to mennesker kan være. Vi er som primitive urinnvånere misjonærene ennå ikke har nådd ut til. Vi har ikke sett lyset. Mest sannsynlig har vi litt tykke skaller."

Takk, Inger Lise Dahl. Nå skal jeg også singelblogge litt innimellom, bare for å minne meg selv på at det ikke er noenting i veien med å være 30 år (snart) og singel. Bortsett fra at sjansen for å få ei pepperbøsse i bursdagsgave er faretruende stor...

Rockabilly og ducktail...

Jeg har vært blodfan av rockabilly-looken helt siden Richard Olsen var med i første sesong av Big Brother! Snus og sleik er jo alt man trenger for å kjenne at det kribler litt. Neeeeeei, nei, nei...nå må jeg slutte å tulle sånn! Jeg er faktisk ikke så gæern etter snuslepper og skopusskjemmet hår. Men ja, jo, litt kul er rockabillylooken.

Men problemet er at jeg bruker ikke snus, ikke har jeg så kort hår at jeg kan vasskjemme det heller. Derfor går min elsk for rockabilly ut over stakkars lille pjokken min.
Snusdåsa har jeg litt på vent enda, men sveisen er hverfall i boks!


PS. Rockabilly er en musikksjanger som var særlig populær på slutten av 1950-tallet. Den kan forståes som en tidlig utgave av rock ‘n’ roll. Musikken er en blanding av hillbilly, blues og country. Musikken er lett og iørefallende. Viktige instrumenter var elektrisk orkestergitar og kontrabass. På kontrabassen slo man på strengene på en spesiell måte som kaltes «slap-back».

En av de første innen denne sjangren var Bill Haley, og "Rock around the clock" var den første virkelig store rockabilly-låten.

En avart av rockabillymusikken er å finne i den britiske teddyboy-kulturen. Teddyboys var i utganspunktet en betegnelse på kriminelle britiske ungdomsgjenger med en lett gjenkjennelig klesstil. (Drape jackets, traktorsko og ducktail-frisyrer).

Åjada....Dere må lære litt her inne også!!!
Se her daaaa..... Johnnern med en ducktail, akkurat som vi liker å se han! Det er faktisk KUN slik jeg liker å se John Travolta. Ikke med en dau bever på hodet! Fyamei! Hvorfor kan ikke alle menn bare barbere hodet sitt, eller la månen få skinne i fred! Tupè kommer ALDRI til å bli HOT! It`s staying a NOT! Punktum!


Litt annen versjon av en ducktail Loke har fått forresten. Mangler bare "ducken", og kanskje litt av "tailen", men er selvfølgelig like snasen som den tidlige utgaven av John Pånn våronn uuuuansett. Liten T-bird-ramp han også! :-D



Hoi, så mange bilder det ble her da! Hvem er penest? (Nei, det er faktisk ikke dette som kalles et ledende spørsmål...)

Oversettelse....

Av og til må jeg le litt av de norske oversettelsen på TV.

"Oh my God, there´s nothing left!"

ble

"Å Gud, det er ingenting til venstre!"

En annen klassiker er fra Kultfilmen "Blue Velvet"

"You fucking fuck!"

ble

"Din nissefjomp"

Dette er fra et intervju med Cindy Lauper:

"He's got a nice bum"

ble

"Han er en likanes boms"

Ja, jeg kunne vel bare ha fortsatt. Sett deg foran skjermen en kveld du også, og følg nøye med oversettelsene. Hohoiiiihahaha...Det kaller jeg for ekte torsdagskveldunderholdning!

Snille rynker!

Moren hans hadde sagt at han aldri skulle
stole på folk uten snille rynker.

Det betyr at de ikke kan le, sa hun.

Og folk som ikke kan le, har ingen sjel.

Hva er en sjel?
hadde han spurt.

Det er alt det snille en person
har gjort i hele sitt liv, sa hun.
Det viser seg i ansiktene
deres når de smiler,
fordi latter er sjelens musikk.

Hvis sjelen aldri får høre musikk, dør den.

Og det er derfor slemme mennesker
aldri har snille rynker.

Sau eller bever???

Hva foretrekker du? Sau eller bever?

Jeg har en kollega som er veldig glad i dyr, og kom til meg med et aldri så lite dillemma i dag. Noe som kommer til å ha stor innvirkning på Adresseavisens nettside, mine kolleger og ikke minst de som leser våre kuriositeter eller nyheter om du vil! Kanskje...

Det dreide seg om en bever som min kollega Dyregod plutselig hadde oppdaget i ei grøft et eller annet sted i Trondheim. Han fikk filma dyret, og lurte på om han skulle legge det ut på nettet slik at alle leserne kunne få se hvor liten/eventuelt stor en bever er i forhold til en lastebil. Beveren var alt for nær E6-en vil jeg si...

Joda, jeg syntes godt han kunne legge ut en videosnutt av beveren jeg. For den var svææææææær!!! Og alt svææææært må jo selvfølgelig få spalteplass.

Uansett - denne kollega Dyregod lager alltid så mange fine reportasjer og filmsnutter om dyr, i tillegg til at han er en reddende dyreengel når for eksempel Mikkel Rev med familie forviller seg ut på E6-en midt på natta. Ja, her er det snakk om en ekte dyrevenn, som gjør alt for våre kjære firbente.

ALT! Han tok til og med på seg rollen som gudfar til lille Ullrik Ludvigsen som er vår alles kjære adressa-sau. En ekte godbit (reportasjen altså...) servert på sølvfat til våre lesere/sjåere.

Men hva liker DU best? SAU eller BEVER?

Det er dagens store spørsmål, og nå må du klikke deg inn på linkene og se begge innslagene for å stemme.

Det er helt avgjørende at AKKURAT DU sier din mening her på bloggen min. Avgjørende for kollega Dyregod og kanskje for hele Adresseavisa. Bare kanskje.....

Enten velger du bever, som er et kuriøst og på grensa til underholdende innslag. (Mest oppsiktsvekkende for min del fordi jeg har aldri sette en bever på "orntli" før, og jaggu er de svære!!!!)

Eller så velger du sau, nærmere bestemt Ullrik Ludvigsen som skal til sæters å gjøre seg feit. Et godt stykke arbeid, som kollega Dyregod har brukt mye tid og krefter på. Et av historiens beste saue-innslag spør du meg...... Men akkurat nå spør jeg DEG!

Sutringsfaktor....

I disse febertider, er det noe som stiger i takt med termometeret. Nemlig sutringa. Om det er jeg eller Mr Lokis som sutrer spiller ingen trille - for vi er like ille! (fint lite rim det der....)

Men det er jo alltid verst å være på den mottagende enden av sutringa. Og i dag har det vært meg! For den stakkars ungen min har feber, og er ikke i form. Og med sjukdom kommer ofte disse hvinene som vi så fint kaller sutring.

Disse lydene er kanskje overkommelige den halvtimen på morgenen, mens man enda er halvdau og ikke vet om man fortsatt drømmer eller ikke. Lydene er fortsatt ignorerbare på formiddagen, for man har jo så vondt i mammahjertet sitt når ungene er syke. Men konstant sutring får mammahjertet til å hardne litt for ei stund..... For når timene går mot ettermiddag og kveld, og lydene bare blir høyere, leeeengre og mer gjennomtrengende - DA, begynner mamma å få nok!

Det hyles fordi maten er feil. Demonstranten sitter der og slenger på hodet i matforakt og kaster det som kastes kan i gulvet. Det hyles fordi den alt-for-tunge-for-en-ettåring lastebilen ikke kan plasseres på bordet for egen hånd. Krise!!! Og når mor hjelper til med lastebilen, hyles det fordi den skal jo være PÅ GULVET!!! Det hyles fordi koppen er tom, fordi bamse var i veien for stolen som kunne snurres rundt, fordi han datt og datt og datt og datt og rulla.....

Jeg vet at pjokken ikke er i form. Og jeg gjør så godt jeg kan med å trøste, mate, kose, leke, få Makka Pakka på skjermen, jeg har til og med bakt boller til lunsj. Men lite hjelper... (Bolletrøsten hjalp MEG litt da...)

Det hyles på vei mot badet, og under tannpussen. "Puss, puss, så får du en suss. Puss, så får du en flux. Hver eneste tann, med børste og vann. Puss, så får mamma snaaaaaart pause!"

Det hyles på tur mot soverommet, mens mamma henter bamsekosen og smokken, og det gjøres et tappert forsøk på å hyle litt også mens nattasangen går.

Men så: STILLE!!!!!!

Min stakkars sutreunge sovnet tvert.....og det er stille i fjøset! Og nå kom det snevet av dårlig samvittighet fordi jeg sutrer over at ungen min har sutret i dag... Han må jo få lov til å være litt lei seg fordi han er syk. Usj... Jeg får ta meg en bolle og spise bort snevet. Sånn fy-mat pleier å funke på dårlig samvittighet har jeg hørt!

PANSER og meg...

Jeg fikk en kommentar fra en Trondheimsmann som skriver bilblogg. Han sa at om jeg likte fete biler, så kunne jeg ta en titt på bloggen hans. Jeg liker fete biler jeg, og tittet på bloggen.

Men da kom jeg inn på tanken å faktisk røpe akkurat hvor interessert jeg er i bil. Jeg er veldig interessert og har mye "peiling" på bil serru. Jeg har nemlig vært med på å lage to sesonger med bilmagasinet "PANSER" da jeg jobbet i TVNord-Trøndelag. Legger ut en episode, så kan dere se om dere finner meg inneblant bilpraten.

I tillegg til å være delprogramleder, (hadde en større rolle i første sesong, men fikk fyken i andre runde....eller kan man si degradert til kameradame), så har jeg redigert hele skiten også, unntatt vignetten. Skryt skryt...moro med lokal-tv. "Top Gear" kan bare gå hjem å legge seg.....øh.. :D

Litt dårlig kvalitet på denne utgaven da men....

Det hører også med til historien at dette er flere år siden, og at jeg ser ganske annerledes ut nå. Enn at jeg hadde svart hår da gitt.....

MGP - min favoritt!!

Bjelleklang møter The Village People!!

Dette må jo bare slå an....

Glede i sorgen!

Ja, nå har jeg vært "steindårlig" noen dager, og det er forferdelig synd på meg. Men heldigvis har jeg evnen til å se det positive i det negative. Det er ikke bare fælt å være syk nemlig, spesielt når man lider av sår hals. Jeg morer meg midt i sorgen med at jeg kan prate tostemt!

Ja, det er helt sant. Stemmebåndene mine må være litt sure på hverandre, fordi de jobber ikke sammen lenger, men fungerer hver for seg. Så jeg prater med to stemmer samtidig, og ingen av de høres ut som meg. Det er ganske utrolig, og veldig morsomt å høre på. Nå er det litt synd at jeg er syk og svak hjemme alene, siden ingen andre får more seg over stemmen min. Men jeg har en plan.

Jeg skal herved unngå halstabletter og andre remedier fordi da vil kanskje stemmen min forbli som den er til jeg begynner på jobb igjen. Jeg vil veldig gjerne ha den tostemte stemmen min på radio nemlig....Det hadde gitt nyhetene en ekstra liten piff tenker jeg!

Slik ser stemmebåndene ut for dere som lurte på det. Jeg synes slikt er interessant, og var ganske god på natur-spørsmålene i "Geni"....

Stemmebåndene

Det ser nesten ut som et øye, men det er faktisk et fotografi av stemmebåndene. Det hvite; tall 1, er selve stemmebåndene; den strikklignende strukturen. Tall 3 er spalten der luften passerer.
Det kan oppstå ulike skader på stemmebåndene. Man kan få noduler (knuter), lammelser eller svulster (ond- eller godartede) på dem. Også magesyre kan etse på stemmebåndene, slik at de skades. Lammelser kan være på en side av, på begge eller på deler av stemmebåndene. Slike skader gjør at gelelaget rundt "strikken" ikke beveger seg som det skal, og stemmen kan høres raspende, skurrende eller hvesende ut. Dersom "strikken" ikke strammes godt nok (stemmebåndene ikke lukker inntil hverandre), vil det høres ut som luften hveser ut sammen med lyden fra stemmen. Stemmebåndene er dannet av muskelfibre. (Kilde: musikkrom.wikispaces.com)

GRATULERE TIL ALLE SOM ER FØDT MELLOM 1940-1986

Snublet over dette....

For det første overlevde vi å bli født av mødre som røkte og/ eller drakk mens de var gravid med oss og levde i hus fulle av asbestmateriale. De brukte aspirin, spiste muggost, rå egg-produkter, mengder av bacon og fet mat for ikke å snakke om mat tilsatt alskens farge og tilsetningsstoffer, tunfisk rett ut av boksen og ble ikke testet for diabetes eller alvorlige kreftsykdommer.

Etter det marerittet ble barnesengene og trillevognene dekket med alskens blyholdige stoffer i pastellfarger Det fantes ingen barnesikringer på medisinboksene eller på farlige vaskemidler, ingen barnelås på skap og skuffer. Når vi syklet på syklene våre hadde vi ingen hjelm eller sykkelsko på. For ikke å snakke om den risikoen vi tok ved all haikingen med fremmede.

Som barn, satt vi i biler uten sikkerhetsbelter eller airbag. Vi drakk vann fra hageslangen og IKKE fra flasker kjøpt på butikken. Take away food var begrenset til pølse & chips, eller pølse og brød. Ingen Pizza Hut, McDonalds, Tacos, Baguetter eller Kebab.

Enda butikkene stengte klokka 5 på ettermiddagen og var stengt i helgene.. På en eller annen måte var det ingen som sultet ihjel på grunn av det.

Vi delte ofte en flaske brus med våre venner og alle sammen drakk fra samme flaska uten at noen egentlig ble dødssyk av det. Vi kunne finne på å samle inn tomflasker å veksle dem inn på butikken på hjørnet for å få nok penger til å kjøpe karameller og tyggegummi eller kinaputter som vi smalt av inn i yttergangene til folk etter å ha ringt på døra.

Vi spiste smørkaker, loff med ekte smør på, U-pasteurisert helmelk, brus med sukker i og vi var ikke overvektige fordi

VI VAR ALLTID UT OG LEKTE !! Vi kunne gå ut om morgenen og ikke komme hjem igjen før etter at gatelysene ble tent om kvelden Ingen kunne få tak i oss i løpet av hele dagen. Og vi var OK. Vi kunne bruke timer på å bygge en Olabil av gamle planker og vognhjul og sette utfor en kjempebakke bare for å oppdage at vi hadde glemt å lage bremser . Vi bygde trehytter og demninger, lekte ved elvebredden / sjøkanten med selvlagde korkbåter eller lekebiler i sanden

Vi hadde ikke Playstasion, Nintendo Wii, X-Box. Ingen dataspill i det hele tatt, ingen TV med 999 kanaler å velge i, ingen video eller DVD filmer. Ingen mobiltelefon, ingen bærbar datamaskin, ikke internett, blogg eller Chat-room på nettet.. VI HADDE VENNER og vi gikk ut og traff dem !!!

Vi falt ned fra trær, Skar oss på tollkniver, Brakk bein og tenner og det var ingen anmeldelser eller saksøkning etter slike skader

Bare jentene hadde hull i ørene

Vi spiste mark og leirekaker laget av søle, og marken levde ikke i oss i evig tid

Til jul og påske malte og lagde vi pynten selv. Vi fikk luftgevær og lagde sprettert i 10 års alderen, vi syklet eller gikk til våre venners hus og banket eller ringte på døra, eller bare ropte på dem.

Mor trengte ikke å gå på jobb for at endene skulle møtes. Fotball eller slåball-lagene hadde lag-utvelgelse og ikke alle fikk være med på laget. De som ikke fikk være med måtte lære seg å takle det selv. Tenk deg det!!! Å komme seg på laget krevde dyktighet eller ry Lærerne brukte å gi oss en lusing og bøllene på skolen regjerte i friminuttene på skolen.

Tanken på at foreldrene skulle hente oss hvis politiet hadde tatt oss i å gjøre noe ulovlig var utenkelig. De sto faktisk på politiets side

Våre foreldre fant ikke på idiotiske navn på barna sine som vi hører i dag. Vi hadde Frihet, Feiling, Suksess og Ansvar og vi lærte Å TAKLE DET Og DU er en av dem.

GRATULERER!

Tja, det er vel både fordeler og ulemper ved alt....

Ben Cartwright & Co

Til dere som klikket dere inn på bloggen min fordi dere visste hvem Ben Cartwright var. Hurra, nå ble det ikke så flaut å være meg lenger!

Til dere som hadde håpet på at dette var snakk om en kjekkas frekkas: Dere sover for lenge i helgene!

Får det har seg nemlig slik at "Bonanza" går på TV2 klokka 10:30 i helgene. Og det er obligatorisk å plassere seg foran skjermen den timen når jeg besøker foreldrene mine. Klokka 10:30 BÅDE lørdag og søndag kan vi se skitne, gamle cowboyer og snasne, velkledde jomfruer i nød. Serien garanterer happy ending, og hovedpersonene dør aldri. Uansett! Dette synes jeg er flott, siden jeg da slipper å grine under rulleteksten som jeg vanligvis gjør når noen dør på TV.

Mamma og pappa er hektet.... Og jeg liker faktisk serien litt jeg også.

En ting er jo det at hjernen min får en time med ro, og tømmer seg for alskens vett og fornuft og andre flotte egenskaper som jeg så flittig bruker til vanlig. (Hjernen min pauser også ofte under andre tv-show som jeg nevner her i frykt for å bli hundset og mobbet)

En annen ting er at serien er fascinerende fordi Cartwrightbrødrene havner i slåsskamp etter slåsskamp, men får aldri ei eneste skramme. Alle "bad-guys", som indianere og togrøvere, derimot - dør! Ganske brutalt, men likevel så greit på en måte. Ikke som dagens actionfilmer der blodet flyter, hoder kappes av og armer havner i kjøttkverner osv. Neida, her er det ganske enkelt et par spark mot skinnleggen, som man faktisk ser ikke treffer, og så er togrøveren nede for telling. Jeg liker den formen for underholdning.

Bare kjærleik og småbiting - og happy ending!

Nå ble jeg litt overrasket over at jeg i det hele tatt har skrevet et helt innlegg om "Bonanza". Jeg trodde at det var vanskelig å komme igjennom det kritiske nåløyet og havne på bloggen min. Men nå trykker jeg publiser så.....