Er det bare meg...

...som har en helt forunderlig liten verden oppi hodet?? Det er som om jeg har en sivilisasjon som bare vokser seg større og større og manntallet øker for hver dag som går. Den dramatikken som foregår i mitt lille topplokk kunne lett være til inspirasjon til både "Days ofour lives" og "Sex and the city", og det eksisterer så mange tvister og overraskende endinger....at ingenting egentlig ender. Det er en evig runddans der oppe. Og det som er mest skremmende er at det er JEG som er dommer, jury og bøddel i mitt eget manus.

Vinglepetter har vel alle hørt om. Det er tvillingbroren min det! Jeg har svært vanskelig for å bestemme meg, og da helst om små detaljer som hva jeg skal ha til middag - om jeg virkelig kan gå med lys lilla skjorte - eller hvilken turssti jeg skal trille på i dag. Er jeg ute å spiser middag sammen med noen, bestiller jeg ofte det de andre bestiller. Da slipper jeg den indre vinglekonflikten, og kan skylde på noen andre om det smaker dritt. Da slipper jeg også å sikle over den andres måltid som jeg er heeeelt sikker på smaker bedre enn mitt.

Jeg ER selvstendig og klarer meg fint på egenhånd altså. Store avgjørelser er jeg god på, for da er det fornuft og logikk som er kongene på haugen. Men det er de små ting i livet, som styres av følelser og impulser som er ett rent helvete! I denne delen av hjernen diskuteres det på ekte Jerry Springers vis. Sterke meninger slenges ut i hytt og pine mellom vinglepetraene i panelet. Alt er overdrevet og en uskyldig hvit løgn ovenfor meg selv er ofte jokeren bare for å få avgjørelsen overstått.

Jeg kan diskutere, psychoanalysere, kverulere og vurdere ting så mye at alt får en ny mening. Ja, jeg vet at det er typisk jenter å gjøre slik. Kort prosess ved hjelp av tankens kraft! Men når vi jenter har vridd ting til vår fordel oppe i våre egne hoder, så er vi lykkelig ei lita stund. Da har vi jo rett!!!!! Selv om vi ikke har det....

"Lykkelig" eller "lykkelig uvitende" kan kanskje diskuteres, men det spiller ingen trille.... Så hva med å la oss nyte seieren en stakket stund da!

Men tilbake til hodet mitt. Nå har jeg faktisk en del happy endings på samvittigheten også. Og de er som regel et resultat av å ikke tenke så mye. Så nå har jeg bestemt meg for å kaste ut halvparten av innbyggerne i Linaville, og begynne å stole på instinktene mine. Jeg skal ta ting mer på sparket.... Noe som en av stemmene i hodet mitt påstår at jeg gjør fra før da men... Jeg er ikke enig!

Nå gleder jeg meg faktisk til å begynne på jobb igjen og få noe konkret å holde på med. Jeg liker å være i mammapermisjon altså, men jeg har litt for mye tid til å tenke på de såkalte enkle ting i livet. Krig, fred, kjærlighet og mote og sånn...som egentlig ikke er så enkelt å sitte å fundere over.

Skulle ønske at me, myself and I snart ble enige!

Skulle også ønske at det jeg har skrevet nå er forståelig, men det er det vel heller absolutt ikke... Men det er ikke min feil....en av de andre sa at jeg skulle skrive det!

Bastards! ;)