Buhuuuuu....

Jeg må være verdens mest sentimentale person.... Jeg tåler INGENTING før øynene mine blir blanke, og det er så slitsomt! Og det er ikke bare triste ting som død, sykdom, fattigdom, naturkatastrofer og slikt som vanlige dødelige reagerer på. Jeg griner av det som er fint, morsomt, vakkert, og til og med det som er litt sjarmerende rart. Og jeg griner selvfølgelig når noen andre griner. Jeg er en sympatigriner av ypperste klasse.... Er det noe som heter å "føle for mye"???

Man har jo gravidtårer, barseltårer, ammetårer...men alvorlig talt. Nå er det snart ett år siden jeg ble mamma.....(ååååå, begynner nesten å grine av tanken på at jeg har blitt mamma...) Jeg burde være ferdig med denne sutringa nå. Lurer på om det finnes en behandling mot dette...slik at jeg slipper å føle meg som en høygravid hormonbombe hele tiden. Jeg tør nesten ikke prate med folk (ok, sterkt overdrevet) for jeg er redd for at de skal si noe fint/trist/stygt/morsomt, og da må jeg alltid ha en nødutgang i tilfelle jeg plutselig kjenner klumpen i halsen. Nødutgangen min er som regel å se på ting på veggene - bilder feks som kobler meg ut av en eventuell tåredryppende samtale! Så står den jeg prater med som et spørsmålstegn når jeg usikkert nikker litt på hodet uten å ha peiling på hva jeg nikker for. Så bare så du vet det, så er jeg en av de som kan skrive under på at "Ja", kan bety "Nei" - og omvendt!

Hadde jeg dratt i en konfirmasjon i dag hadde jeg selv salta sodden med tårer under mammas tale, ikke nødvendigvis på grunn av talen - men fordi potetene var perfekt kokt. Eller... jeg kan kjenne buhuen komme snikende om jeg leser avisa om Fido som endelig fikk alle snøballene ut av pelsen - etter å ha måttet gå hjulbent en hel dag. Hva er det som skjer med meg? I dag var jeg hos frisøren, og fikk sannelig tårer i øynene da jeg sakte men sikkert så etterveksten min forsvinne.... (Jeg ble kjempefin på håret skal dere vite - blondere enn noensinne. Herlig)

Jeg er også en av de som bevisst unngår Tore På Sporet, Extreme make-over program og lottotrekninga. Gamle Gunnar fra Lærdal vinner noen millioner, og så sier han: "Eg har ikkje ord". Ja, da har ikke jeg ord heller, bare en dirrende underkjeve. Høh, akkurat som om Gunnar fortjener den millionen mer enn alle andre i hele verden. Rart... Jeg fortjener også millioner av kroner....til behandling!!!

Og er det noe som dreier seg om unger, så er ikke tårene langt unna. Å høre en liten baby få latterkick, er noe av det morsomste jeg vet. Og da renner det over.... Herregud!

Så har vi musikk!!!! For ikke å snakke om musikk!!! Men om jeg blir rørt av musikk er det forsåvidt greit, for det er jo meningen. Ingen kan jo unngå å gråte når man hører "Seasons in the sun" med Terry Jacks. Gjør du ikke det, så er du en stein! Ikke stein - men èn stein!

Huff, veien mellom sentimental og mental er kort kjenner jeg.

Min eneste trøst er at lommelegen.no sier at dette er vanlig etter fødsel. Javel, nå skal vel jeg tilbringe resten av mitt liv etter fødsel, så da får vi se da....om grininga avtar.

Nei, nå kan jeg ikke dele flere grinehistorier (velger å unng nærmere detaljer om en syngende Lina i bryllupet til søstra si - lettrørt kan man si....*Hulker litt*) - fordi jeg kjenner at jeg blir beveget av mine egne ord her.

Jaja, da skal jeg gå å gråte en skvett fordi dagen er over, jeg blir bare eldre, ungen min er verdens nydeligste, "Skippy" skaperen er død, SINTEF har funnet ut hvorfor Oddvar Brå brakk staven og det er meldt litt mildere vær i Trøndelag fra torsdag.

God natt! *snufs*